Bokmålsordboka
dogg 2, dogge 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en dogg | doggen | dogger | doggene |
| en dogge | |||
Opphav
fra engelsk dog; jamfør tysk DoggeBetydning og bruk
hund av en gruppe med firkantet hode og bred snute